Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?”

”Hvis jeg kjøper det skapet så har jeg jo ingenting å ha i det, ha ha ha.”

Mannen stopper ikke, han bare snakker til meg i forbifarten. Han er kjekk. Mørk, høy og brunøyd. Jeg ler tilbake.

“He, he, he.”

Kjekkasen forsvinner videre bortover i messehallen. Forbi standen med håndstøpte lys, massasjestolene, standen med varmepumper, forbi vinduspuss-standen og ut døren.

En dame i blomstrete bluse kommer mot meg. Hun går forsiktig inn blant alle stålskapene, tydelig klar til å rømme hvis jeg skulle nærme meg. Jeg nærmer meg ikke. Står bare i bakgrunnen, og lar henne føle seg trygg. Jeg venter til hun bøyer seg fram og åpner døren på et av skapene, og mens hun står på huk og kikker inn i skapet går jeg stille bort til henne. Smiler.

”Er det på tide å få låst inn verdisakene kanskje?”  Smiler.

Hun skvetter og ser seg forskrekket rundt, før hun ser inn i skapet som om hun først nå oppdager at hun står med nesen stukket langt inn i tohundre kilo med stål. Hun retter seg opp, stryker hånden over den blomstrete blusen, og virrer med hodet. Til slutt fester hun blikket på et eller annet bak meg, noen centimeter over hodet mitt. Jeg snur meg ikke. Jeg vet hva hun ser på, hun ser på ingenting. De ser bestandig på ingenting.

”Nei, jeg vet ikke?  Jeg bare kikker, jeg.”

”Ja, selvfølgelig, bare kikk du. Og hvis du lurer på noe, så må du bare spørre…”

Jeg går et skritt bakover, ser hvordan hun puster lettet ut, hvordan den ekstra halvmeteren med luft imellom oss får henne til å føle seg trygg. Eller ihvertfall tryggere. Jeg smiler. Hun smiler tilbake.

”Ehh, ja visst.”

Jeg kan formelig se hjernecellene jobbe under permanenthåret. Lurer på, lurer på… Jeg vet hva hun lurer på. Hadde hun løftet hode ville hun sett at det sto ”brannsikkert” med røde bokstaver på plakaten på veggen over hodet hennes. Men hun er ikke typen som løfter hode. Jeg venter.

”Er det brannsikkert?” spør hun. Endelig. Stemmen hennes er tynn, det er så vidt den når fram. Eller kanskje den ikke egentlig når fram, kanskje det bare er leppebevegelsen som gjør det. Jeg har sett de leppebevegelsene før, så jeg svarer uansett.

”Ja visst. Alle skapene er testet mot brann hos Sintef i Trondheim. ”

Jeg er lavmælt, like lavmælt som henne, det bråker i stemmer rundt oss. Hun skakker på hodet for å høre, jeg går en kvart meter fram, forsiktig, forsiktig. Smiler. Smiler.

Hun ser forvirret ned på skapet igjen, igjen er det som om hun akkurat oppdaget det.

”Så kjekt da, for papirer, og sånn…”

”Ja visst” Jeg nikker, akkurat passe enig og imponert over resonnementet, og fortsetter:

”Papirer, negativer, sølvtøy du har arvet, smykker du har fått…”

Jeg stopper og trekker pusten, hun ser ikke ut som om hun har fått særlig mange smykker. Jeg smiler og fortsetter.

”Alt egentlig, alt du er redd for å miste. Det trenger ikke engang ha kroneverdi, barnetegninger, mormors gamle oppskriftsbok, frimerkesamlinger…”

”Ja visst. Æhh, jeg skriver dagbøker…” sier hun, ser ned til siden og skraper med foten. Jeg nikker.

«Nemlig, akkurat. Det er slikt man virkelig savner hvis det skulle begynne å brenne. Gamle minner.”

Hun bøyer seg ned igjen, kikker inn i stålskapet. Jeg peker:

”To huller, skuff i bunnen, nøkkel og kodelås, bolter i siden…”

Jeg prøver å legge entusiasme i stemmen, men tvers over gangen er det en stand med håndstøpte lys. Lys formet som kirker og kjærestepar, snirklete stearin i alle regnbuens farger. Noen lekre rosa lys, de hadde passet perfekt på det nye spisestuebordet… Jeg tar meg sammen. Smiler og snakker videre.

” 170 kilo, 117 liter, akkurat plass til to rader med A4 permer. Eller, plass til mange dagbøker…”

Hun smiler tilbake, øynene hennes er gråblå. Fiskeøyne, hun har fiskeøyne. Øyehvitten er gulaktig, øyevippene fulle av klumpete mascara. En god selger må alltid se kunden i øynene. En god selger må alltid… Jeg fokuserer på neseryggen.

Hun mumler ned i bakken, akkurat så høyt at jeg hører det over grønnsaksraspselgeren som har begynt en ny demonstrasjon i den andre delen av hallen.

”Jeg begynte å skrive da jeg var ti. Og nå er jeg over førti. Så det er minst tolv bøker. Ikke det at de er så mye verd, jeg mener, for andre, altså, men det er liksom…”

Stemmen hennes dør ut. Jeg nikker forståelsesfullt. Smiler. 12 bøker på tretti år. Hvor mange sider er det i en slik bok? Hundre? Etttusentohundre sider om kjærlighetssorger, slankekurer som ikke har virket, (hun er mist tyve kilo overvektig), familitrøbbel,  bryllupsplaner, (hun har giftering)  Barneproblemer kanskje? I hvert fall pengetrøbbel, permanenten hennes må være en hjemmepermanent. Ingen frisør ville sendt henne ut døren slik… Jeg rister tankene vekk. Smiler.

”Og det er laget av solid stål, i tilfelle innbrudd…”

I øyekroken ser jeg et par dresskledde menns stoppe foran et av de andre skapene. De diskuterer seg imellom. Hvor stort det er i forhold til det de har på jobben. Litt større? Mye større? Jeg stenger dressmennene ute, og konsentrerer meg igjen om damen foran meg.

”Jeg er mest redd for brann” sier hun og ser opp på meg, som om hun egentlig slett ikke er sikker på hva hun er mest redd for. Husbrann eller meg.

”Det er vel ingen som vil stjele dagbøkene mine uansett…”

” Nei, det har du vel kanskje rett i.”  Jeg ler, og bøyer meg nærmere permanentkrøllene. ”Selv om dagbøker kan være spennende lesning, tenk bare på hvor morsomt det blir for de som kommer etter deg.”

Hun skvetter, jeg biter meg i tungen. Hva var det jeg sa? Hva i alle dager var det jeg sa? Var det virkelig jeg som sa det?

Jeg leter etter blikket hennes, mascaravippene ser vekk, de gråblå øynene flakker. En god selger ser bestandig kunden i øynene, men fiskeøynene nekter å se tilbake Jeg banner innvendig, jeg vet hva hun tenker.

Hun ser for seg barna sine, blaende i de gamle dagbøkene, lese om morens første forelskelse, første kyss, første samleie. Om farens utroskap, om hennes egne drømmer om naboen. Om den natten på hytta hvor de byttet… Hun reiser seg opp, lukker safedøren igjen.

”Nei, jeg tror det får vente. Men takk for titten”.

”Bare hyggelig.”  Smiler.

Dressmennene mønstrer meg når jeg går bort til dem. Puppene mine, de glor på puppene mine. Jeg vet jeg har store pupper, jeg har hatt dem lenge, nå vet dressmennene det også.

 ”Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?” Jeg smiler.

Omsider løsriver de blikket fra genseren min, og ser høyere opp. Den eldste møter blikket mitt, slikker seg rundt munnen og blunker. Den yngste har skam nok til å rødme.

”Hæ?” spør han, yngstedressen.

”Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?” Jeg smiler.

”He, he…”

De ler, samstemt. Den yngste smiler mot meg med perfekte tenner.

”Hvis jeg kjøper det skapet der, så har jeg jo ingenting å legge inn i det… He he.

Jeg smiler tilbake.

”Jeg har jo mindre og rimeligere skap også da…”

”Ja visst” avbryter eldstemann.

”Men de kan  jo tyvene bare ta under armen å stikke av med. He, he.”

”Tja, skapene er jo beregnet til å bli boltet fast da.”

Jeg åpner døra til et av de små skapene, tjueen liter, på størrelse med en mikrobølgeovn.

”Se her, boltehull i bunn, og …”

Noen avbryter meg, napper hardt i skjorteermet mitt, trenger seg fram mellom meg og dressmennene.

”Er det der et Franz Jæger fra Berlin?”

Jeg kikker ned på guttungen som ser opp på meg, og forbanner Olsenbanden. Jeg hater Olsenbanden. Jeg hater snørrunger.

”Nei, det er det ikke, de skapene finnes ikke lenger.”

”Kan jeg prøve koden? Går det an å høre…? Guttungen skrur allerede vilt på kodehjulet.

”Nei dessverre, det er nok bare på film det går an.”

Drittungen snur ryggen til meg, snurrer på kodehjulet, og lytter etter klikkene. Hadde det vært på film, ville skapet vært åpent nå. Hadde det vært film hadde helten for lengst kastet meg opp på den hvite hesten og ridd meg inn i solnedgangen. Ridd meg hardt. Men dette er ikke noen  film, ikke en gang en dårlig tysk en. Vi er i messhall A på Momarkedet. Rett ovenfor meg står det noen lekre lys, utenfra hører jeg skrikene fra karusellene på tivoliet.

Foran meg leker tre guttunger med kodehjulene på stålskapene mine. En liten gutt  i dongeri og to eldre i dress. Den eldste guttungen, han som egentlig er voksen og mangler hår, bøyer seg fram og hvisker noe i øret til den yngre. Jeg hører noe om digre støtdempere, og snur meg vekk.

En ny blomsterdame kommer inn på standen, skjønt på blusen hennes er blomstrene byttet ut med striper. Røde, hvite og blå striper, det er jo snart syttende mai. Jeg går forsiktig nærmere, forsiktig, så hun ikke skal bli skremt. Ikke for pågående, da blir hun redd. Ikke for tilbakeholdende, da føler hun seg oversett. Jeg smiler. Smiler.

”Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?”

Advertisements

12 thoughts on “Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?”

  1. Livet som selger kan til tider være frustrerende, men ganske artig også.

    Om du hadde forsøkt den negative vinklingen på de to forretningasmennene?
    «Dette skapet er egentlig laget spesielt for bedrifter med store verdier ….

    Gad se den sjef som ville innrømme at hans bedrift var en ubetydelighet og uten særlige hemmeligheter og/eller verdier…

  2. #3-4-5 – nei det skal ikke være lett. Men det er ihvertfall mye morsommere å skrive enn å selge… Og Sirenia; Jeg er sikker, du er ingenting nær permanentdama:-)

  3. Hei

    Dette var moro og skikkelig bra skrevet 🙂

    Stakkers dame, du skremte henne godt med dagbøker for etterkommere – kanskje hun heller gikk direkte fra deg og kjøpte en makulator?

    Har forresten selv akkurat kjøpt et «skap» utenlands, fg for 1,2 mill – ja, du vet: til dagbøkene mine 😉

  4. Veldig bra skrevet!:) jeg klarte ikke «Legge fra meg» fortellingen. Og jeg så for meg alt du fortalte. Akkurat sånn det skal være!:)

    Virker som en selger som kan sakene sine også;)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s