Tanker over kaffekoppen: Den hersens adventskalenderen…

kalenderbildeJulen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden til barna når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankuler ned fra kjøkkenbordet. Men juler kom og juler gikk. Barna ble større, og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen. Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var førjulstid og november. Om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, et langt nissetog, fylt av smilende smånisser, stjerner og snø. Og med tjuefire blanke ringer til å henge pakker på. Tomme pakkeringer.Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, må det handles…

De første årene var det ganske enkelt. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. (Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.)

Neste år kjøpte jeg et minibilljardbord. En rund kule hver dag, to køller og ett kritt. Billiardbordet skulle de få på selveste julaften. Jeg trodde jeg var smart, det ble jo noe ordentlig til slutt. Men barna har ikke tilgitt meg ennå. Allerede første dagen skjønte de hva de skulle få de neste 22 dagene, og å gjette tall og farge på kulene var langt fra spennende nok… Året etter gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den. Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i? Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne dog godt endres…

Pakkene trengte ikke å være små. Verken i størrelse eller pris. Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr…

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykk. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid…

***

Dette er et lite tilbakeblikk. I dag er barna ikke bare større, men store. Noen vil kalle dem voksne. Skjønt selvfølgelig ikke for voksne for kalender. Men søte marsipankuler og kinderegg er byttet ut med den amerikanske drømmen.  Nå er det  48 glasscola som gjelder. Flaskene blir heller ikke pakket inn, romantikken har tapt for «Always Coca-Cola». Det enkle er kanskje ikke det beste, men prinsipper er til for å brytes og julaften kommer som kjent som julenissen i kjerringa. Altfor fort…

(Kåseriet er tidligere publisert i Bomagasinet. Bildet er tegnet av Kari-Mette Astrup)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s