Snø er best på postkort!

P1000185Påske. Utenfor drypper det av takrennene, solstrålene begynner så vidt å avgi varme. Vinterjakka er i ferd med å bli for varm, vårmotene er på plass i butikkene. Hver dag blir det litt lysere, det stunder mot vår. Men først er det påske. Så hva gjør naboene da, etter å ha underholdt hele nabolaget med bannskap og sutring mens de har måkt og kjempet med alt dette himmelske nedfallet i flere måneder? Reiser de til sjøen, for å hygge seg i strandkanten og drømme om kommende sommermåneder? Eller inn til byen, for å nyte årets første utepils?

Nei, langt i fra. Naboene pakker bilen full av ski og støvler og unger og kvikklunsj og setter kursen mot fjellet. De drømmer om hvitt dekke så langt øye kan se, skinnende hvite flater som glitrer i solskinnet, og et enslig skispor som tegner to rette striper på vei mot horisonten. Blide unger med rødrosete kinn, kvikklunch og nyskrellede appelsiner. De drømmer om å svinge seg elegant nedover slalombakken, i et stille og fredelig skianlegg. Om puddersnø og sol som varmer, før det er tid for afterski og toddy.

Jeg ser på den stadig mer fullstappede nabobilen, smiler og vinker fra min side av hekken. Og undres. Hva er det som er så fantastisk med denne snøen?

Hva er det som er så fantastisk med å måtte måke fram postkassa, for å finne ut at avisbudet uansett ikke hadde lagt noen avis der. Forsinket på grunn av snøen, selvfølgelig. Og etter en halv kopp kaffe som slett ikke smaker det samme uten avis, igjen måtte base seg fram gjennom halvannen meter snø for å finne bilen, som selvfølgelig også er nedsnødd – det er ikke alle som er velsignet med garasje – for deretter børste og skrape til fingrene blåner og neglene spretter?

Hva er det som er så fantastisk med nedsnødde veier og brøytebiler som er alle andre steder enn der jeg selv er, ( eller kanskje ingen steder) , som gjør at jeg må kjøre forsiktig og sikksakk rundt alle idiotene som er havnet i grøfta, mens jeg er sjeleglad fordi det ikke er jeg selv som sitter i en nedsnødd bil i veikanten og snakker i mobiltelefonen mens jeg ventet på Falken, Viking eller svigerfar?

Og siden selvgodhet straffer seg, så ender selvfølgelig også jeg i en snøfonn, hvor jeg blir stående i en evighet mens bilen spyr ut eksos og jeg prater mobiltelefonen tom for både strøm og penger. Før det til slutt endelig blir min tur til å få hjelp av Viking. ( Så glad for å se en mann i kjeledress har jeg ikke vært siden… ehh, nåja, det kan være det samme. )

Hva er det som er så fantastisk med å måtte erkjenne at alle hvite ridderne for lengst har blitt kapitalister, idet min reddende engel, kjeledressmannen, smiler ondskapsfullt og ber om 500 kroner i egenandel, ”og jeg ser helst at du betaler kontant, tusen takk…”

Så våkn opp, kjære naboer, bli hjemme! Påskeharen finnes ikke, og slalomanleggene er fulle av endeløse køer og snørrete drittunger som sniker! Snø er til nød fint fra adventstid til tredje januar, eller hvis man kan sitte inne med et glass rødvin foran peisen og se ut på det hvite teppet.

Å skrelle appelsiner i ti minusgrader er kaldt og sølete, og iskald Kvikk Lunch smaker nesten ingenting. Selv på Østlandet er det få vinterdager med strålende sol, og skulle den dukke opp, så er det i hvert fall ikke på en fridag. Snø er i det hele tatt en totalt mislykket oppfinnelse. Hva i alle dager tenkte du på Gud? Fri oss fra snøen!

Vår Herre er neppe lydhør verken på mobil eller sms, men alle er på Facebook og Gud ser oss alle. Så la oss danne en Facebookgruppe for å bli kvitt elendigheten. Snø er best på postkort!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s