Er det på tide å låse inn verdisakene, kanskje?”

”Hvis jeg kjøper det skapet så har jeg jo ingenting å ha i det, ha ha ha.”

Mannen stopper ikke, han bare snakker til meg i forbifarten. Han er kjekk. Mørk, høy og brunøyd. Jeg ler tilbake.

“He, he, he.”

Kjekkasen forsvinner videre bortover i messehallen. Forbi standen med håndstøpte lys, massasjestolene, standen med varmepumper, forbi vinduspuss-standen og ut døren.

En dame i blomstrete bluse kommer mot meg. Hun går forsiktig inn blant alle stålskapene, tydelig klar til å rømme hvis jeg skulle nærme meg. Jeg nærmer meg ikke. Står bare i bakgrunnen, og lar henne føle seg trygg. Jeg venter til hun bøyer seg fram og åpner døren på et av skapene, og mens hun står på huk og kikker inn i skapet går jeg stille bort til henne. Smiler.

”Er det på tide å få låst inn verdisakene kanskje?”  Smiler.

Hun skvetter og ser seg forskrekket rundt, før hun ser inn i skapet som om hun først nå oppdager at hun står med nesen stukket langt inn i tohundre kilo med stål. Hun retter seg opp, stryker hånden over den blomstrete blusen, og virrer med hodet. Til slutt fester hun blikket på et eller annet bak meg, noen centimeter over hodet mitt. Jeg snur meg ikke. Jeg vet hva hun ser på, hun ser på ingenting. De ser bestandig på ingenting.

Les videre